Kjære Anne, kjære svigerinne! Det er helt uvirkelig at du er borte. Det er så ufattelig trist. Du av alle med din livsglede og væremåte. Jeg er evig takknemlig for at jeg fikk være hos deg den siste uken før du gikk bort. Men det var vondt og uverdig å se deg slik som denne fryktelige sykdommen behandlet deg. Hvordan du tok sykdommen og budskapet er svært beundringsverdig. Vi vet at du inderlig ønsket å leve, men du tok det på din måte, ingen klager, kun positivitet, selv i en slik grusom situasjon. Du vil ikke tro hvordan dette var til hjelp for oss i vårt ønske om å være sammen med deg mest mulig, så normalt som mulig.
Du med din milde, gode og forståelsesfulle væremåte vil bli dypt savnet. Siden jeg traff deg for første gang sommeren 1985, har du vært som en søster for meg. Oppmerksom med bursdagshilsener og hvordan har du det Haavard. Alltid støttende og trivelig. Ditt vennskap, er noe jeg har satt umåtelig pris på. Minnene strømmer nå på fra stunder i Porsgrunn, Hamar, Savalen og Hodalen. Tanken på at vi ikke skal treffes mer er vond, vi skulle jo bli gamle sammen du, Bjørn, Liv og jeg. Vi skulle komme opp til Sevillvangen, som du var så glad i, sitte på terrassen og se mot mektige Tronfjellet. Trekke inn den friske fjellufta og ha det koselig. Tanken på at du aldri mer får være med Bjørn, Therese, Jan Magne og dine fine barnebarn Theodor og Thale, og at de ikke får se deg mer, er enda vondere.
Måten du og Bjørn hadde det sammen på, er beundringsverdig. Hverdagsutfordringer ble løst med gjensidig respekt og kjærlighet, i en lun og fin kommunikasjon. Sorger og gleder tok dere sammen og du var alltid der, selv om du ikke tok mye plass. Det var det som var deg Anne, alltid tilstede for andre, på en stille måte. Vi får deg ikke tilbake og vi vet at du har det bra nå. Det jeg kan love er å være tilstede i Bjørns og Therese sin familie sitt liv fremover. Det er også et ønske. Kjære Anne, jeg kommer til å savne deg, inderlig. Hvil i fred.
Vis mer
Vis mindre