Magnhild Nikman

Min kjære mormor, eller mor som vi alle kalte henne. Da jeg ble født var hun allerede flyttet fra et langt liv i Brevik og tilbake til Skien. Da hadde mor fylt 52 år. Jeg er nå 44 år og hele mitt liv har hun bodd her. Det sier noe om hvor lenge mor levde. Mor bodde på Falkum, adressen var Arne Garborgs gate 34. Det er her mine minner om mor starter. Jeg husker godt julefeiringene i Arne Garborgs gate, ofte med overnatting. Jeg husker godt det store, solide nøttebrune spisebordet. Jeg mener det var en bryllupsgave til far og mor. På juleaften var bordet dekket med all slags julemat, ribbe, medister og pølser. Mors særpreg på julemiddagen var rødkålen og karamellpuddingen. Mor stod på kjøkkenet og fartet ut og inn i stua i forkleet sitt. Det var typisk mor å stå, sånn at alle skulle ha det bra. Jeg husker juletreet ved peisen og at vi barna elsket å løpe rundt i huset hennes. Mor hadde et kvadratisk hus sånn at vi kunne løpe i ring. Grytidlige morgener med svenske juleprogrammer og godterier husker jeg også. Vi var ofte på besøk hos mor i min barndom på 70 tallet. Jeg husker det som en lang, om ikke evig reise fra Brevik. Og det var alltid gjester hos mor; Tordis, Gjørdis, Herdis og andre is`er, og det et var alltid en onkel der, onkel Yngvar, onkel Ole, onkel Sigge, onkel Harald. Jeg husker duften i huset. Det var liksom mors egen duft, ikke lik noen andre steder. En lett roseaktig, søtt og mildt. I kjelleren til mor var det mye rart. Der var det også en litt annen duft, gjæring og vinballonger. Innerst et gjesterom for onkler med hjemlengsel. Mor hadde alltid flasker med brus i kjelleren, enten Siesta appelsin som måtte rystes eller Singo sitron. Og det var alltid brus til barna når vi var på besøk. Min barndom på 70 tallet ferierte vi mye på hytta ved Kikut, somre som vintre. Dette var mors og fars byggeprosjekt på 60 tallet. Mor ønsket ferieparadis i hjemlige trakter, far ønsket å kjøpe deler av Oksøya. Mor vant diskusjonen og i dag har mange av oss flotte minner fra tiden på Kikut. Varme somre med Onkel Sigges summende honningbier og potetåker, kirsebærtrærne, bading på Heivannet, tyttebær og blåbærturer. Det var late dager hvor de voksne slappet av på terrassen med den flotte utsikten over Skien. Barna lekte på gårdsplassen med hunden Tell, onkels gule 40 talls jeep eller en orm på tur over plassen. Jeg husker blåbærturene med mor. Mor var ei vakker og nett dame. Og i høye gummipæler, som kun Drillo ville vært misunnelig på, var hun alltid blid, men målrettet. Bærbøtta skulle fylles opp. Jeg var nok ikke like ivrig, men jeg visste at med litt innsats vanket det blåbær med melk og sukker på hytta etterpå. Om vintrene var det alltid mye snø (i hvert fall sånn jeg husker det) og lysløypene hadde vi rett på utsiden. Veien var kort til Haugerød og et måltid hos mor og Nils. Det er slik jeg husker det, sett fra små barns øyne når jeg tenker på mor. Jeg kan takke mor for mange, flotte minner sammen med familien på 70 tallet. Hytta står der fortsatt, men er bygget om til bolig. Jeg ser den fra stuevinduet hver dag. En klassekammerat av Vetle bor der nå. Jeg har vært der ved noen anledninger. Det er mye som er annerledes, om ikke alt. Men kirsebærtrærne står der spredt over åsene som et fotavtrykk fra mors og fars tid. Et stuevindu står igjen fra der det har stått siden 60 tallet. Et gammelt butikkvindu preget av tidens tann fra et gammelt forretningsbygg i Sandefjord eller Brevik. På 80 tallet som ungdom hendte det at jeg tok turen til mor på mopeden. Målet var Music box og Sky Channel for å ta opp musikkvideoer på vhs kassett. Noen ganger overnattet jeg og andre ganger tok jeg dagstur. Hos mor var jeg var alltid velkommen. Vi pleide å spise lunsj sammen på kjøkkenet, Mor serverte alltid loff. En gang spurte jeg mor om dette med loffen og jeg glemmer aldri svaret hennes, usikkert av hvilken årsak. Mor forklarte meg at fordi hun spiste loff hver dag var hun sjelden syk. Det var hennes oppskrift på et sunt liv. Jeg husker at jeg prøvde meg på dette hjemme om at loff var tingen og kneip var ut, men etter noen diskusjoner falt viljen og argumentasjonen fort. Mutter kunne være like bestemt som mor. Eplet faller aldri langt fra stammen. Hver jul fikk jeg raggsokker av mor. Hvert år i forskjellige mønstre og forskjellige farger. De siste årene også i ulike størrelser. Siste paret fikk jeg julen 2008 eller 2009. Da var hun allerede passert 90 og hadde begynt å bli glemsom, men raggsokker til alle i familien husket hun, om ikke alltid størrelsen. Raggsokker jeg alltid vil ta vare på som minne om mors varme og omsorg. Jeg var så heldig å få oppleve mors skjønne, blide ansikt en siste gang i slutten av februar i år, 3 uker før hun døde. Jeg hadde med meg min 1-årige datter Sofie på besøk, sammen med mamma. Det var et flott besøk hvor Sofie og mor fant glede hos hverandre. Mor var rørt og glad, og Sofie smilte og bablet i vei. Mor fortalte Sofie at «hun var sjelden vakker» og snudde seg til mamma og sa "Så fin var du en gang også". Da ble mamma rørt. Jeg var så heldig å få med dette på film. På slutten av filmen strekker mor hånden sin mot Sofie og Sofie tar tak i mors hånd og et øyeblikk holder de hverandre. En gammel hånd med mange historier og en liten hånd med blanke ark. Men av samme blod. Takk mor, for alle de år jeg fikk oppleve deg og alle gode minner vi deler. I de vil du alltid leve videre.